1. Verdens akselerasjon
Denne teksten ble til etter en lang samtale med en person som betegnet seg selv som
teknokrat – noe som ikke er uvanlig i dag. Samtalen begynte på en av nettplattformene og
vakte straks gjenklang hos publikum.
Temaet virket spesielt viktig – både i dybde og aktualitet. Verden akselererer foran
øynene våre, så raskt at vi begynner å føle det fysisk. Det virker som om den ruller mot det
ukjente. Hendelser forandres raskere enn vi rekker å forstå dem. Gamle referanser bryter
sammen, og nye er ennå ikke dannet. Dette er ikke bare en følelse, men et faktum:
teknologiske, politiske og kulturelle prosesser flettes sammen til en turbulent strøm der
spørsmålet hvorfor blir stadig mer påtrengende.
I dag har meningsløsheten i menneskets eksistens i postmodernitetens tidsalder blitt
tydelig for enhver som ser litt dypere på det som skjer. Det var her dialogen begynte.
Teknokraten sa rett ut: «Det finnes ingen subjektive meninger i denne verden – du kan like
gjerne la være å prøve!» I det øyeblikket forsto jeg at samtalen gikk langt utover personlige
synspunkter. Den berørte selve fundamentet – spørsmålet om mennesket har grunn til å leve
på noen annen måte enn bare å overleve.
2. Filosofiens hovedspørsmål
Kampen mellom meninger i vitenskapen som bærer det stolte navnet «kjærlighet til
visdom» – filosofi – gjenspeiles i det såkalte hovedspørsmålet i filosofien. Nettopp jakten på
den første årsaken og meningen delte filosofene i to store leirer – idealister og materialister.
Idealistene hevdet at bevisstheten er det primære, og at alt bak tilværelsen står en
høyere hensikt – Gud eller en universell fornuft, Logos. Materialistene derimot mente at
væren og materien er det primære, og at bevisstheten er dens produkt, en utviklet form av
materien.
Her må vi gjøre et lite dypdykk for å finne fundamentet for videre refleksjon.
Idealismen i filosofien betegner læren som hevder at bevisstheten er grunnlaget – en slags
overordnet idé om eksistensen – mens materien bare er dens speilbilde eller, enklere sagt,
dens uttrykk.
Den greske filosofen Platon (ca. 400–300 f.Kr.) mente at verden av ting oppstår fra
evige og uforanderlige ideer – perfekte mønstre som eksisterer utenfor tid og rom. Vi vet ikke
hvor de finnes, men de ble sett på som den første årsaken til vår verden. Alt vi ser, sa Platon,
er bare bleke kopier av disse ideelle formene.
Den franske matematikeren og filosofen René Descartes, som levde på 1600-tallet,
formulerte det slik: «Cogito, ergo sum» – «Jeg tenker, altså er jeg». For ham var eksistensen
av det tenkende «jeg» det eneste ubestridelige, mens den materielle verden i prinsippet kunne
være en illusjon.
Leseren har sikkert møtt argumentet: «Alt eksisterer bare i mitt sinn» eller «Jeg kan
ikke bevise at verden er virkelig – derfor kan den være oppdiktet». I filosofien kalles dette
solipsisme. Det virker imponerende og til og med morsomt ved første møte, men leder raskt
til et dødt punkt: hvis alt bare er et produkt av mitt sinn, hvordan forklare da verdens orden,
tilfeldige oppdagelser eller kompleksiteten i alt utenfor meg? Hvorfor følger naturen strenge
lover – fra fysikk til biologi – som krever en mengde informasjon langt utover én hjerne?
Som du ser, kan filosofi være svært underholdende. Solipsismen ble stående som en eksotisk
idé, uten å bli en virkelig fungerende posisjon.
Spesiell oppmerksomhet fortjener den religiøse tenkeren Thomas Aquinas (1200-
tallet, Italia). Han mente at livets mening er gitt av Gud, og at sann lykke bare er mulig i
«betraktningen av Gud». Alt jordisk liv er bare en forberedelse til dette. Aquinas forsøkte å
forene kristendommen med Aristoteles’ filosofi og hevdet at fornuften kan og bør tjene troen.
For ham var meningen ikke et søk, men en oppdagelse av en allerede eksisterende
guddommelig plan som man aksepterer a priori.
Materialismen er den filosofiske retningen som hevder at væren og materien er det
primære, mens bevisstheten er et produkt av materiens utvikling. Den oppstod allerede i det
gamle Hellas – hos tenkere som Demokrit og Epikur – og fikk kraftig utvikling i den tyske
klassiske filosofien på 1700–1800-tallet, og fortsetter å utvikles i dag innen moderne
nevrovitenskap og fysikk. Ifølge materialismen eksisterer materien uavhengig av vår
bevissthet, og tanken er en av dens høyorganiserte egenskaper.
Demokrit (ca. 400 f.Kr.) lærte at alt består av atomer og tomrom. Atomene er evige,
udelelige og beveger seg etter naturens lover uten gudenes innblanding. Selv sjelen, mente
han, består av spesielle «ildatomer». Epikur (300-tallet f.Kr.) utviklet Demokrits atomlære
videre og la til ideen om små spontane avvik – for å forklare menneskets frie vilje. Han mente
at gudene eksisterer, men ikke griper inn i verden, og at alt kan forklares gjennom materielle
årsaker. Begge utgikk fra tanken om at bevissthet og liv er resultatet av materiens
organisering, ikke et uttrykk for det overnaturlige.
Fra Demokrits atomisme til Darwins evolusjonslære, fra historisk materialisme til
moderne nevrofysiologi – i alle disse retningene er meningen ikke gitt, den må søkes eller
skapes.
Idealismen, særlig den religiøse, har hatt en enorm betydning for utviklingen av moral
og kultur. Den kristne tradisjonen har i århundrer formet forestillingen om menneskets verdi,
medfølelse og ansvar overfor andre. Men i spørsmålet om meningen med livet støter den
uunngåelig på et trosakt – antakelsen om en høyere plan som ikke kan bevises gjennom
erfaring.
Vi skal i vårt arbeid forsøke å holde oss innenfor den materialistiske
forståelsesrammen for å se om det, basert bare på erkjennelse og fakta, er mulig å finne eller
skape mening.
Jeg ser her minst tre tråder som ikke lar oss sette et endelig punktum.
For det første kan Logos – den indre orden og meningen – være innebygd i materien
selv. Kanskje viser den seg like umerkelig som gravitasjonen for et menneske som aldri har
stilt spørsmål om hvorfor eplet faller ned. Vi ser bare ikke hele bildet ennå.
For det andre har vi fortsatt et valg: enten å søke meningen eller å godta dens fravær.
Og selve dette valget gjør oss allerede til deltakere, ikke bare observatører.
For det tredje er vi i stand til å skape mening selv. Ikke individuelle fantasier som
forsvinner med den som bærer dem, men meninger som kan deles av millioner av mennesker.
Den tyske filosofen Edmund Husserl (1859–1938), grunnleggeren av fenomenologien, kalte
dette intersubjektivitet – bevissthetenes evne til å møtes i et felles felt av betydninger. Og det
er kanskje en av menneskets sterkeste evner.
3. Å bryte teknokraten. Logiske feller
Teknokratisme er troen på at alle spørsmål i menneskelivet kan reduseres til
beregninger, algoritmer og tekniske løsninger. Ved første øyekast virker denne posisjonen
logisk og berettiget, men når man ser dypere, blir dens begrensning og kortsiktighet tydelig.
Bak den tilsynelatende strenge orden skjuler det seg en farlig reduksjon av mennesket til en
biologisk maskin – med et uhyggelig og til tider ustabilt utfall for fremtidens samfunn.
For å kunne fortsette må vi innføre begrepet menneskets subjektivitet – eller bedre
sagt, subjektivitetens evne. Foreløpig i enkel form, men vi vender tilbake til det senere i mer
detaljert forstand. Med subjektivitet mener jeg evnen til ikke bare å reagere på ytre
omstendigheter, men å danne egne mål, endre dem ut fra indre grunner og handle ut fra disse
beslutningene. Det er ikke en medfødt «overbygning», men en kvalitet som krever bevissthet
og indre arbeid. Subjektivitet er når et menneske ikke bare driver med strømmen, men kan
stille seg spørsmålet: «Hvorfor går jeg akkurat denne veien?» – og om nødvendig endre
retningen.
De viktigste nodene i enhver teknokrats verdenssyn vil uunngåelig henge sammen
med fornektelsen av selve subjektivitetens begrep. For å anerkjenne den, må man innrømme
at mennesket er i stand til å gå utover algoritmer, instinkter og forhåndsbestemte scenarier –
og det bryter hele den teknokratiske logikken som reduserer mennesket til en funksjon eller
en mekanisme.
Jeg vil gjerne vise en del av polemikken, ikke for diskusjonens skyld, men for å
analysere teknokratens argumenter fra et filosofisk ståsted.
Radikal determinisme og skeptisk relativisme – det høres tungt ut, men ser man
nærmere på det, er det ikke så komplisert. Disse to posisjonene opptrer ofte sammen og
danner et praktisk «lås uten nøkkel» for teknokraten. Logikken ser slik ut:
Alt i verden er forutbestemt av årsaker – derfor finnes det ingen fri vilje, og
subjektiviteten er en illusjon. Og selv om subjektiviteten skulle eksistere, kan vi ikke bevise
den – for all kunnskap er subjektiv og tvilsom.
Ved første blikk ser det urokkelig ut. Men her er de svake punktene.
For det første: påstanden om fullstendig forutbestemmelse bygger selv på en antakelse
som ikke kan bevises empirisk. Det er et trosakt – bare med motsatt fortegn.
For det andre: den skeptiske relativismen kutter grenen den selv sitter på. Hvis ingen
påstander kan verifiseres, kan heller ikke påstanden om umuligheten av verifikasjon
verifiseres. Logikken undergraver seg selv og mister dermed sin overbevisningskraft.
For det tredje: selv om vi godtar at årsakskjeden påvirker våre beslutninger, opphever
det ikke menneskets flernivå-natur. Mennesket er ikke bare en biologisk automat. Det handler
også på nivået av symboler, kultur og språk – og det i seg selv er en form for overskridelse av
den «rene» årsakssammenheng.
Her begynner teknokraten å føle seg urolig. For idet man erkjenner at det finnes et
nivå av mening over årsakene, må man også erkjenne muligheten for subjektivitet – som
menneskets evne til å reflektere over og endre rammene det handler innenfor.
Å redusere mennesket til en biomekanisme er en av teknokratens favorittposisjoner. I
hans logikk er mennesket bare et sett av automatismer og algoritmer, og subjektiv erfaring
har ingen verdi. Jeg har hørt det mange ganger: «Frihet er bare et resultat av deterministiske
prosesser», «Bevissthet er bare automatisk signalbehandling – ikke opphøy det til noe mer.»
Ved første øyekast virker det overbevisende, men ser man dypere, faller logikken
sammen. Selv om vi betrakter tenkning som resultatet av biokjemiske prosesser, står vi
overfor et uoverstigelig skille mellom beskrivelsen av mekanismen og selve opplevelsen.
Biokjemien kan forklare hvordan et signal oppstår, men ikke hva det betyr å føle glede eller
sorg. Å redusere det subjektive til det fysiologiske fjerner fenomenet man forsøker å forklare.
På samme måte som kunnskap om alfabetet ikke forklarer meningen i Ibsens stykker,
og en frekvensanalyse ikke rommer musikken til Grieg, kan beskrivelsen av hjerneprosesser
ikke erstatte forståelsen av bevisstheten som bærer av mening.
Hvis man bare anerkjenner automatisme, mister man grunnlaget for å snakke om
moral, kunst eller livets verdi. Hvorfor da diskutere? En samtale blir bare utveksling av
signaler. Aksepterer man denne logikken, mister ordene vekt, argumentene mening, og
mennesket forsvinner – oppløst i «automatisk databehandling».
Og her ligger den viktigste fellen i teknokratisk tenkning: ved å nekte verdien av
subjektiv erfaring, fratar den seg selv all verdi.
Solipsismen (fra latin solus ipse – «bare jeg selv») blir neste punkt vi må se nærmere
på. Dette er posisjonen som hevder at bare ens eget sinn eksisterer med sikkerhet, mens den
ytre verden og andre mennesker kan være illusjoner.
«Hvordan kan du bevise at det i det hele tatt finnes andre subjekter?» spør solipsisten,
ofte uten å være klar over at denne posisjonen for lengst er klassifisert, analysert og
tilbakevist. «Alt du ser er bare dine egne forestillinger, og utenfor dem finnes ingen garanti.»
Ved første øyekast virker logikken uangripelig. Vi har ingen absolutt bevis for verdens
eksistens. Men posisjonen ødelegger seg selv. For å uttale den, må man allerede bruke språk –
og språket eksisterer bare som et felles felt av betydninger, delt av mange. Selv tvilen om
andres eksistens er bare mulig innenfor et kollektivt tankeunivers. Solipsismen «sager av
grenen den sitter på»: den benekter det den selv bygger på.
Vi kan tvile på mye, men hvis verden bare var min egen forestilling, kunne jeg ikke
forklare tre enkle ting:
motstanden i materien – hvorfor lar ikke veggen meg gå gjennom seg;
overraskelsen – hvor kommer møter og hendelser fra som jeg ikke planla;
og selve dialogen – hvorfor skulle jeg spille en andres stemme for meg selv?
Disse fenomenene er bare mulige hvis man erkjenner at verden og andre mennesker
eksisterer utenfor meg.
Nihilismen (fra latin nihil – «ingenting») er kanskje den kaldeste og mest håpløse
holdningen til mennesket og verden – en posisjon som er stolt av å ha ingen fremtid, fordi
den ødelegger all mening med vilje.
– «Alle dine verdier er bare kjemi i hjernen.»
– «Du tror du har mening, men det er en illusjon,» sier nihilisten.
Ved første blikk virker det modig, til og med ærlig. Men her skjuler seg en felle: ved å
fornekte alle meninger, skaper nihilisten allerede én – negasjonen. Dermed motsier han seg
selv. Følger man logikken til enden, er også påstanden «det finnes ingen mening»
meningsløs. Nihilismen ødelegger alt – og med det også seg selv.
Jeg kaller slike mennesker «Mennesket med fyrstikken». De brenner alt omkring seg,
fordi de på forhånd har bestemt sin mening – å ødelegge alle meninger.
Filosofien viser oss derimot at selv når gamle systemer faller, skaper mennesket nye
horisonter. Ellers ville vi ikke bygge byer, komponere musikk, skrive bøker og høre i tonene
noe mer enn bare lyd.
Teknokratismen – overbevisningen om at alle problemer kan løses teknisk, uten
«subjektiv mening» – er en svært utbredt posisjon i vår tid.
«Alt kan automatiseres.»
«Mennesket er bare et biomekanisk sett av funksjoner.»
«Meningen er uviktig, det er prosesser og effektivitet som teller.»
Ved første blikk virker det stramt, moderne og «rasjonelt». Men i virkeligheten skjuler
den samme reduksjonen seg her som i nihilismen: en nedvurdering av mennesket til
funksjoner, en fornektelse av erfaring og av alt som ikke kan måles direkte.
Selv om automatisering kan lette arbeidet, forklarer den ikke hvorfor vi arbeider. Selv
om algoritmer kan gjenskape løsninger, kan de ikke skape verdier. En maskin kan beregne
ruten, men ikke si hvorfor og hvor den skal.
Meningen kan ikke reduseres til prosesser. Å redusere livets mål til biologisk
overlevelse betyr å gjøre hele menneskelig eksistens til et spørsmål om reproduksjon og
stoffskifte. Da blir kultur, kunst, vitenskap, religion og filosofi bare biprodukter av instinktet.
I et slikt bilde av verden er mennesket ikke forskjellig fra en sopp eller en bakterie: det
viktigste er å opprettholde stoffskiftet og overføre gener.
Presset til det absurde, fører den teknokratiske logikken – som gjør overlevelse til den
høyeste verdi – til konklusjonen at en koloni av bakterier er mer «effektiv» enn Shakespeare.
Nettopp her kollapser selve ideen om menneskelighet.
Denne tankegangen stenger døren til forståelsen av det som gjør oss menneskelige:
søken etter mening, evnen til å skape, til å løfte blikket mot nye horisonter som aldri kan
reduseres til «ren biologi».
Teknokratisme, radikal determinisme og biomekanisme er tre sider av den samme
reduksjonen. Determinismen hevder at alt er forutbestemt; biomekanismen reduserer
mennesket til automatismer; teknokratismen forsøker å bygge en maskinverden på dette
grunnlaget. I alle tilfeller blir menneskets subjektivitet avvist.
Men nettopp subjektiviteten – evnen til å sette nye mål, endre spillereglene og gå
utover det gitte – gjør oss til mennesker, ikke mekanismer. Det handler ikke bare om å
overleve, men å svare på spørsmålet «hvorfor». Ikke bare å bevege seg, men å forstå hvor og
for hva.
Det er denne evnen til å skape mål utover det biologiske som kjennetegner mennesket:
vi søker ikke bare brød, men mening. Og kanskje, som Sartre skrev, er vi dømt til å søke
frihet og mening.
4. Subjektivitet og determinisme
I filosofi og vitenskap har det lenge eksistert en strid om hvorvidt menneskets frihet er
forenlig med determinismen. Hvis alt i verden er underlagt årsak og virkning, er enhver
handling bare et resultat av tidligere årsaker. Da er menneskets valg bare en illusjon som
oppstår på bakgrunn av biokjemiens arbeid.
Når vi forsøker å forstå subjektivitetens natur, støter vi uunngåelig på et av de eldste
filosofiske temaene – problemet om fri vilje. I århundrer har tenkere diskutert: er verden
fullstendig forutbestemt av en kjede av årsaker og virkninger, eller finnes det rom for virkelig
frihet? Her møtes flere posisjoner: den strenge determinismen, som ser mennesket som et
produkt av ytre årsaker; indeterminismen, som tillater ekte tilfeldighet i verdens struktur;
kompatibilismen, som prøver å forene frihet og nødvendighet; og den filosofiske
libertarianismen, som hevder at fri vilje er reell, selv om den ikke kan reduseres til fysiske
prosesser.
I denne sammenhengen får diskusjonen om automaten, tilfeldige tall og
kvanteusikkerhet sin betydning: alt dette er bare forsøk på å finne grensene mellom
mekanismen og subjektet.
La oss tenke et øyeblikk – er et tilfeldig valg fra en maskin meningsfylt? En generator
av tilfeldige tall, enten fysisk eller pseudo-tilfeldig, kan produsere en rekke verdier, men bak
disse står aldri en egen beslutning. Automaten har intet indre jeg som sier: dette valget er
mitt. Maskinen kan imitere tilfeldighet, men kan ikke forvandle den til mening.
Akkurat dette skiller mekanismen fra subjektet: mennesket kan ta selv et tilfeldig
utfall og gjøre det til en del av sin vilje, tilegne det seg, gjøre det til sitt eget. Maskinen blir
stående som en kilde til tall, uten vilje.
Å bevise menneskets subjektivitet er ingen enkel oppgave. I filosofien skiller man
gjerne mellom to typer bevis: epistemologiske og ontologiske. Epistemologi – fra gresk
episteme, kunnskap, og logos, lære – handler om hvordan vi kan vite at noe eksisterer, hvilke
grunnlag og metoder som gir oss visshet. Ontologi – fra gresk on, det værende – handler om
selve eksistensen, uavhengig av hvordan vi erkjenner den.
I dag kan vi gi epistemologiske argumenter for subjektiviteten, ved å vise til
selvbevissthetens erfaring, menneskets evne til å sette mål og til å revurdere grunnlaget for
egne valg. Men et endelig ontologisk bevis – et svar på spørsmålet om subjektiviteten
eksisterer som en objektiv struktur i virkeligheten – har vi ennå ikke. Derfor balanserer
samtalen om fri vilje alltid mellom det vi kan vite og det som faktisk er.
Når jeg ser på dette spørsmålet, blir jeg stadig mer overbevist: mennesket, selv om det
er forankret i naturen og underlagt mange årsakssammenhenger, kan ikke reduseres
fullstendig til dem. Innenfor determinismens ramme finnes et rom for frihet – en mulighet til
ikke bare å reagere, men å forme sitt valg. Det er dette vi kaller fri vilje.
Metaforisk kan man si det slik: determinismen er som en elv – den bestemmer
retningen og strømmen. Men mennesket er ikke et løvblad på vannet. Det er mer som et skip
med seil og ror: strømmen kan ikke oppheves, men man kan velge hvordan man bruker
vinden, hvor man vender seilet, og når man svinger. Dette handlingsrommet – manøvrens
plass – er frihetens rom.
Subjektiviteten bør heller ikke forstås dikotomisk – som et enkelt «ja» eller «nei».
Den er et kontinuum, strukket fra nesten fullstendig automatisme til høy bevissthet og frihet.
På den ene polen står automaten som reagerer etter et fast program; på den andre, mennesket
som kan sette mål utover biologisk overlevelse og forsvare dem selv mot omstendighetene.
Mellom disse ytterpunktene ligger mange grader av bevissthet og selvbestemmelse.
Man må heller ikke forveksle subjektivitet og subjektiv opplevelse. Subjektivitet er
ikke bare et indre synspunkt, farget av følelser og fordommer, men evnen til å velge og å
hevde dette valget som sitt eget, i forhold til virkeligheten og handlingen.
Et eksempel: for en slave i antikken betydde ordene «jeg er fri» ingenting hvis
lenkene fortsatt var der. Hans subjektive følelse samsvarte ikke med den objektive
virkeligheten. Her viser forskjellen seg tydelig: sann frihet krever ikke bare indre vilje, men
også ytre mulighet til handling. Friheten er der hvor «jeg velger» støttes av handling og hvor
valget ikke er en illusjon, men stemmer med virkeligheten.
Det mørke fortiden er forbi, men det moderne mennesket, oppslukt av skjermen på
telefonen, styres ofte like mye av ytre algoritmer – reklame, anbefalingssystemer, sosiale
medier som leder oppmerksomheten og valgene. Men forskjellen er at både slaven og
brukeren fortsatt kan – om så bare et øyeblikk – si til seg selv: «Jeg gjør det annerledes.»
Her viser kriteriet for subjektivitet seg: evnen til en indre «sjekk» – en kritisk bevisst
handling – som gjør valget til ens eget. Selv om verden er determinert, forblir mennesket et
subjekt der det kan si: «Dette valget gjorde jeg ikke fordi jeg ble presset, men fordi jeg
bestemte det.»
Den moderne fysikken legger til et nytt lag. Kvantemekanikken tillater små
«sprekker» i determinismen – mikroskopiske hendelser hvor utfallet ikke kan forutsies. Men
tilfeldighet i seg selv skaper ikke mening. Den gjør ikke atomer til subjekter. For at friheten
skal eksistere, må det finnes en viljesvektor – evnen til ikke bare å reagere på årsaker eller
tilfeldigheter, men å sette mening i sitt valg.
Det er her menneskets unike natur viser seg: det er ikke begrenset til reaksjon, men
kan gjøre handlingen til uttrykk for en idé, et mål eller en verdi. Mennesket kan handle mot
sin umiddelbare nytte, ofre seg for fremtiden, avstå fra det fordelaktige for det rettferdige.
I dette ligger forskjellen mellom subjektet og automaten: ikke bare handling, men
handling fylt av mening.
Menneskets subjektivitet viser seg i at det kan sette inn en «sprekk» i årsakskjeden –
et rom for valg. I denne sprekken oppstår muligheten til å si «ja» eller «nei», å akseptere eller
avvise, å endre hendelsesforløpet. Den ødelegger ikke determinismen, men bryter dens
lineære strøm og tilfører den viljens dimensjon. Slik blir mennesket forvandlet fra et objekt
for årsaker til et subjekt for valg.
Fortsettelse følger